The road not taken / Vegen eg ikkje gjekk
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden blTack.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
Robert Frost
To vegar skildest i haustgul lund,
og ein mann kan ikkje fara to,
så eg fylgde den eine med augo ein stund
og lenge såg mellom tre og runn
til han løynde seg bort på den tette mo,
og tok så den andre, kor det no var,
men det var vel den som eg lika best
fordi han var grasgrodd og utrødd og rar,
endå båe synte no fotefar
om kanskje den fyrste var sliten mest,
og båe låg der i morgon-ro
med haustlauv som ingen klistra i leir.
Å, eg rekna med båe ein dag eller to!
Men eg visste kor greinut vegar må gro,
så eg tvila på om vi møttest meir.
Eg skal tala om dette gamal og grå,
ein gong og ein stad langt frå her:
det var vegar i skogen eg kunne gå,
og eg valde den som var tråkka av få,
og all ting valde eg då og der.
Gjendiktet av Sigmund Skard
The road not taken av Robert Frost er et dikt jeg stadig kommer tilbake til. Særlig i møte med vanskelige valg hvor jeg ikke vet utfallet. Min yngste datter sto nylig overfor et slikt valg da hun skulle over til ungdomsskolen. Skolen hun gikk på var truet av nedleggelse, men det var en ny i ganske umiddelbar nærhet. Å bytte skole ville føles som å forlate venner og svikte kampen mot nedleggelsen. Men å bli føltes som en risiko for å bli tvangsflyttet til en vilkårlig skole midt i løpet. Og hva vil skje med lærerne? Vil de fortsette på en skole som er vedtatt nedlagt, eller vil de flytte videre til tryggere arbeidsplasser?
Det sies at Frost ble inspirert av vandringene han hadde sammen med den britiske dikteren Edward Thomas. I en høstgul skog delte veien seg og de var usikre på den beste veien videre. Etter å ha tatt et valg angret Thomas og klaget over at de burde ha valgt den andre veien.
Mange leser diktet bokstavelig og det brukes ofte som en hyllest til å velge den veien som få har gått før en. Et dikt til de modige banebryterne som tør stå for egne valg. Men leser vi hele diktet under ett, så får diktet en varsom og lun ironi i sluttpartiet.
Det er allerede etablert at veiene er betrådt i like stor grad og kan nesten ikke skilles fra hverandre. At jeg-personen aldri vil vite hva som ville ventet ham langs den andre veien. Så hvorfor denne dramatiske utbasuneringen om at historien om dette monumentale valget skal fortelles når han er gammel og grå? Veiene er jo så godt som like og usikkerheten er den samme. Historien hadde vært den samme hadde han valgt den andre veien.
Dette er lærdommen jeg forsøkte å gi til min datter. Hvorvidt ungdomsskole-tiden blir en god tid eller ikke handler ikke om skolebygningen, om skoleveien eller andre ytre faktorer. Det handler om hvilke venner, hvilke opplevelser og hvilke minner og lærdommer man får. Det er ikke mulig å forutse dette på forhånd. Vi kan ta et valg, stå i valget og leve med konsekvensene, men det er nytteløst å angre og begi seg inn på en endeløs grubling over hva som ville skjedd hvis vi tok et annet valg.