Veivalg

Gode brødre!

Vi opplever til stadighet å stå overfor veivalg. Når én vei velges ligger det i sakens natur at en annen vil velges bort. Dette er en stor og noen ganger skremmende tanke som ofte gjør oss handlingslammet. Det er et velkjent paradoks som ble beskrevet av den amerikanske forfatteren og psykologen Barry Schwartz at jo flere alternativer vi har, jo vanskeligere er det å treffe et valg. Å være frimurer gjør ikke nødvendigvis valgene vi tar enklere. Men hvis vi tar det vi lærer på alvor, vil det kunne gjøre valgene dypere. Vi vil kunne bli satt i stand til å gjøre valg, ikke basert på tilfeldigheter eller flyktig humør, men basert på våre sanne verdier. 

Noen valg åpner for mange nye valg. Andre gjør det ikke. Da jeg fikk spørsmålet om å ta over som redaktør så innså jeg at å takke ja ville åpne for mange nye potensielle veivalg. Å takke nei, ville kun stenge dører og utelukke muligheter. Således synes jeg det var mest spennende å takke ja og se hvilke andre valg og hvilke andre muligheter og utfordringer dette valget ville gi meg. Kanskje vil det gi meg flere grå hår, men det vil jeg bare finne ut av hvis jeg prøver. Og hårene blir nok grå av seg selv uansett. 

For meg er det også viktig å huske på at noen valg fører rett inn i blindgater. Men en blindgate er ikke et nederlag, men et speil. Den danske filosofen Søren Kierkegaard ville nok sagt noe slikt som at det er i angsten og usikkerheten rundt valget at vi virkelig møter friheten og oss selv. Å erkjenne at vi har tatt feil er noe av det viktigste vi kan gjøre i denne læringsprosessen vi kaller livet. 

Erfaring og lærdom gjør nok heller ikke valgene enklere. Snarere tillegges elementer som blir oss maktpåliggende å ta med i betraktningene. De sentrale dydene, enten du snakker om de aristoteliske, de kristne eller de frimureriske (eller en hvilken som helst annen filosofisk retning), vil nærmest uten unntak oppmuntre til handlinger som ikke gavner oss selv. Kanskje nettopp dette er en indikasjon på om valgene vi foretar virkelig er gode? Plikt-etikeren Immanuel Kant ville kanskje tatt det enda lenger. Han mente at moralske valg vi foretar som gavner oss selv, til og med om fordelen vi trekker av det kun er den gode følelsen ved å ha tatt et godt valg, ikke er et godt og moralsk valg. Gode moralske valg tas kun av følelsesløs plikt. Også i dette tilfellet svarer nok enhver for seg selv.